Nordlyset danset over fjellene i lange, bølgende slør av grønt og fiolett. Sjøen lå speilblank mellom de bratte fjellsidene, og reflekterte fargene som et maleri ingen kunstner kunne gjenskape. Langs strandkanten lå noen gamle naust, halvt gjemt bak bjørketrær som ennå ikke hadde fått løv. Det var tidlig vår, og snøen hang igjen i de høyeste toppene som hvite luer mot den mørke himmelen. En enslig måke skrek over vannet, og lyden bar langt i den stille natten. Inne i et av husene lengre oppe i lia satt en kvinne ved vinduet og så ut. Hun hadde bodd her hele livet, men nordlyset overrasket henne like mye hver gang. Det var noe med det uforutsigbare — hvordan det plutselig blusset opp, formet seg til buer og spiraler, og deretter falmet like stille som det kom. Hun tenkte på barnebarnet som snart skulle komme på besøk fra byen, og lurte på om det ville bli nordlys da også. Det var aldri noe man kunne love, bare håpe på.